Jeg var på en gruppedebatt i går. Det var veldig facinerende. Vi skulle være der ca ti på seks, og på vei ned tenker jeg over at når du prøver å smile til noen på gata, så ser de om mulig enda mer rart på deg. De smiler i allefall ikke tilbake! Men jeg kommer altså ned til Norstats lokaler i Karl Johans gate, møter ei i døra, sier hei og prøver meg på litt småprating, noe som forsovidt går helt greit. Når vi kommer opp til lobyen der vi skal være sitter det noen fra før, og ingen sier noe. Skulle trodd jeg var i en begravelse eller noe sånt. Når vi omsider kommer inn på rommet så prater vi med hverandre som om vi skulle ha kjent hverandre en stund alle 8, før folk sier takk for seg og går ut, selvfølgelig uten å si noe som helst.
Jeg har tidligere konkludert med at når folk har en konkret situasjon som er felles, den gang var det slosskamp på bussen, så har folk lettere for og vil prate sammen, selv om man ikke kjenner hverandre. Møter du noen normenn i utlandet er det helt naturlig å prate sammen. I går var folk ikke i nærheten!
For å sette en musikalsk stemning rundt dette temaet her, og dette er en helt klar oppfordring også, så vil jeg trekke fram låta Smile og teksten: “Smile, though your heart is aching. Smile, even though it’s breaking. When there are clouds in the sky, You’ll get by…” Ja, det er Michael Jackson som har skrevet den.
Gjør hverdagen til en kosligere tilværelse! Smil da!
Guds fred! Aksel
