“They all together in one place, suddenly there is a sound like a strong wind. No one could tell where it came from. The place where they were meeting began to shake!”
Sånn er de 7 første sekundene av introen til den Australske menigheten Planetshakers DVD “ONE”. Jeg får med en gang assosiasjoner til Jesus og hans åpenhet når det snakkes om at folk må bruke de talentene de har fått av Gud. Så gjentas det også hele tiden noe lignende som: I’ve put you on a light-stand for a purpose. Now shine!” Som kristne så er vi både verdens lys og jordens salt(Matt 5). Det den menigheten har skjønt er å virkelig bruke de talentene til de menneskene som går der. Det kjipeste som finnes er når folk sier at “jeg kan ikke dette her!” eller “jeg er så dårlig så jeg vil ikke være med!”.
I et av mine største øyeblikk som ungdomsleder var en gang jeg var på påskeleir. Vi skulle ha fryd og jammen(populært kalt festkveld). Jeg var som sagt med som leder og bassist, og skulle spille noen sanger for en gutt. Han har skrevet sangen selv, men aldri spilt sangen for noen. For å gjøre litt show av det hele så ville han ha med leirens husband for å funke opp låta og backe han gjennom opptredenen.
En annen historie fra samme leiren: To jenter på 13 år skulle danse en selvkomponert dans. Jeg har sett dem danse flere ganger og de er kjempeflinke, men hun har ikke danset foran så mange før. Rett før vi skulle inn, rett før det startet, pratet jeg med ei av de. Hun sa at hun var kjempenærvøs, og hun viste knapt hvor hun skulle gjøre av seg.
Felles for begge: Når de etterhvert har fått stabla seg på beina og satt seg bak pianoet med micen på plass, stelt seg på den avtalte plassen på dansegulvet, så var de veldig nærvøse. Underveis når publikum heia dem fram så kunne en lett kjenne igjen en selvtillitt komme fram. De ble mer trygge på seg selv og begynte å like det dem gjorde. Når jeg prata med dem etter fryd og jammen så sa begge at dette har vært en av de beste opplevelsene de har opplevd på leir. For meg som er leder for disse to er å se den forvandlingen skje, en bekreftelse på at det jeg utdanner meg til er noe jeg vil bruke livet mitt på.
Når jeg tenker på sånne historier så ser jeg ikke poenget med Idol, Norske talenter, eller X-factor. Underholdningsverdien i programmene går langt foran kvalitetene til deltakerne som virkelig prøver å bli flink til noe de har et utviklingspotensiale i. Si heller at folk har et utviklingspotensiale enn å si at “du er dårlig!”.
Jeg kunne koblet David vs Goliat på dette her, og også andre historier fra Bibelen, men dette for holde.. Ask and you shall be given!
Guds fred! Aksel
